Årene mellom 2004- 2010:

Årene rett etter tusenårsskiftet var preget av endel personlige familiære forhold som gjorde perioden mindre aktiv,men fremdeles bar også årene preg av at jeg hadde vært i Sverige ,gjort store suksesser som ingen hjemme hadde sett,nesten ikke hørt om,og det at det ble en generasjonsforandring av teatersjefer som ikke kjente til meg personlig.

Som skuespiller medvirket jeg i en friteaterversjon av Spoon River antologien, og sammen med Karl Sundby satte jeg opp

og spilte en enakter av Marcus Lindeen "De Angrende"basert på en dokumentaristisk historie om to svenske menn som hver fra sitt ståsted og i hver sin tid og hver sin alder, foretok et kjønnsbytte,angret seg og skiftet tilbake igjen.
Historien berørte meg
på det emosjonelle som det spetakulære plan, men mest av alt som et forferdelig vitnesbyred om sosial uforstand fra vår nære fortid.Premieren var på Torshovteatret i 2009 med forfatteren og en av de svenske mennene i salen,fikk flott anmeldelser og gjestespilte på Den Nationale scene samme år.

Cabaret:
I 2006 begynte jeg arbeidet på en musical jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, nemlig Cabaret.
Det var også min første oppsetting for Hålogaland teater i Tromsø,og jeg ville lage en bredt anlagt forestilling med bla ti dansere og omtrent hele ensemblet.
Jeg gikk tilbake til Christopher Isherwoods egentlig historie" I am a Camera",som handler om en ung engelskmann som flykter til det dekadente Berlin den gangen, nettopp fordi han er tiltrukket av det, og her lever ut sin homoseksualitet,av nazistene regnet som enda en grad under å være jøde. Historien om Tyskland i mellomkrigstiden synes jeg er veldig oversett, men i denne musikalen var det mulighet til å fortelle om et land på konkursens rand,fratatt all militærmakt og vaklende mellom komunistene, og forståelig nok nasjonalismen.
Forestillingen min, med premiere i januar 2007, var et langt stykke unna den amerikanske filmens dreiebok,og Mona Levin i Aftenposten mente vi var vel nær alle grenser for åndsverksloven, men ga det strålende kritkk, i likhet med alle andre aviser. En dundrende publikumssuksess ble det,og Tromsø avisene skrev faktisk at de var stolte av at teatret kunne frembringe en sånn forestilling.

Tilbake til toppen

Chicago:
Året etter, i 2008, skrev samme Mona Levin at hvis en vanlig turist hadde kommet innom Hålogaland teater ,så ville gapet hans falt helt ned til gulvet, forestillingen sto ikke tilbake for noe man kan se i London eller Broadway,mente hun, om "Chicago",som teatret og jeg fulgte opp fjorårets suksess med. Og altså nummer to av musikalmakerne Kander /Ebb.(jeg skulle gjerne gjort den tredje også; Kiss of a SpiderWoman)
Chicago er dansernes musikal, iskaldt stoff om å komme seg opp og fram,ikke så ulikt vår tid, sett gjennom to mordersker som blir superstars. Ida Worsøe var en strålende Sally Bowls i Cbaret,selvom jeg hadde redusert henne til en faghag, og gjorde i Chicago en formidabel Roxy Hart. Jeg hadde superhjelp i å gjøre dette.;Tomas Glans gjorde koreografi og Gjermund Andresen strålende scenografi til begge forestillinger,og det var virkelig publikumssuksesser med rekordbesøk,og teatersjef Nils Jonson hadde all ære av denne nordnorske satsingen av musikkteater som med sin samfunnskritkk ikke var lant fra HTs første år

Tilbake til toppen

Kjærlighetens komedie:
Teater Ibsen hadde kommet på å gjøre en musikal av "Kjærlighetens Komedie",og spurte om jeg ville gjøre den,og hvorfor ikke? Så sammen med Guttorm Guttormsen som skrev morsom musikk så ble det nærmest et syngespill av denne Ibsens eneste komedie, som er svært gammeldags i form, men som har en kjerne om ungt stivsinn som gjør opprør mot gamle konvensjoner, en evig gjenntagende historie.
Siden Ibsen har kalt flere av personene med fuglenavn Falk, Skjære osv og flere med assosiasjoner Anna, fru Halm, presten Stråmand,så tok jeg konsekvensen av det og lot alle være fugler i de forskjelligste oppfinnsomme kostymer (Mona Grimstad) som alle endte opp i haler eller fuglevinger eller lignende.Hans Petter Harboe tegnet et tre som sprengte seg gjennom gulvet og så ut som en fallen fallos av et tre man kunne spasere i, og som hadde eget rede.
Folk likte det, Sekser i avisen, og en tøvete,morsom bagatell var det i alle fall

Tilbake til toppen

Happy Hour
Sylvia Salvesen og Jan Wiik som jeg jo hadde arbeidet en del med på teater Ibsen hadde veldig lenge hatt lyst til å gjøre en tomannsforestilling Happy Hour, en slags livsgjennomgang av et stykke som foregår i en pub ,hvor de to skuespillerne spiller gjennomgangspersonene, eierne av puben,men også alle personene som kommer og går, noen av dem møter til og med seg selv i døra.
Vi kom på ideen om å spille det med premiere på byens berømte,populære vannhull Lundetangen pub, og det skulle vise seg å være svært populært. Alle forestillingen der var utsolgte,men også da forestillingen ble flyttet til teatret, var den populær og ble en riktig pen seier for Sylvia og Jan

Tilbake til toppen

The Sound of Music
Så var Håvard Bratvold på banen igjen,og ville nok en gang gjøre The Sound of Music,hans tredje,og da min andre,og jeg som hater å gjøre ting omigjen,sa nok en gang likevel ja.
Her var det snakk om min gamle venn Håvard som hadde gitt meg strålende oppgaver i Stockholm og desverre ,selvom vi bare gjorde suksesser,ikke greide det økonomisk.
Her var han tilbake med nye sponsorer,og historien var ikke spilt i oslo på tyve år.
Problemet var bare at det fantes ingen scene som var stor nok.
Chateau Neuf var igjen blitt studenthus,og Operaen som åpnet som Folketeater var opptatt med Mama Mia,så igjen sto altså å leie av Peter Brandt (og for så vidt Håvards gamle Sverige-partner Rune Berny) Christiania Theater(Gamle det Norske) men der var snoreloftet revet,og på chat Noir spilte de et show, så Edderkoppens lille scene måtte gå som fjell og hei og vidder ,for ikke å snakke om alle rom i von trapps familiehus.
Orkestergraven var jo revet, så vi begynte med å la hele orkesteret sitte på scenen og heises opp under overturen til veggene i sidescenen hvor endel av kollegene allerede satt.
John Kristian Alsaker lagde en allsidig anvendelig scenografi og tryllet fram kapell,park, nonnekloster, snødekte fjell og alt det andre,og skuespillerne gjorde entre fra garderobene ,hver milimeter var opptatt,og fra de som kjenner teatret fikk vi mye berøm for hvordan vi hadde det fått det til,mens f eks Mona Levin ikke var særlig begeistret for Edderkoppen som musikalteater. Ellers var det en fornøyd presse,og søte Maria Arredondo kom fint fra sin Mariatolkning med Bjørn Skagestad som von trapp. Flotte barn og strålende barnekor, Henriette Myhre gikk rett fra morderske i min Chicagooppsetting til abedissen .
50 000 publikummere fram til jul, men også denne gangen gikk det galt økonomisk.Sponsorene trakk seg uten forvarsel og stakk fra ubetalte lønninger.Likevel spilte skuespillerne forestillinger i januar og februar o reddet endel av miseren.
Synd, for denne kammerutgaven av musikalen fikk mye ros. Og selvfølgelig igjen synd for min gode venn Håvard
 

Tilbake til toppen

Jungelboken:
Bjarte Hjelmeland var i mellomtiden hentet inn til teatersjefstillingen på Den Nationale scene etter tomme benkerader fra den forrige teatersjefen.Bergen ville ha en bergenser,og sosiale Bjarte som er en utmerket teatermann gjorde jobben ganske kommersielt.
Jeg syntes det var moro at han ville gi meg en jobb,og vi snakket et par-tre år om hva det skulle være.Jeg foreslo vel en tyve-tredve stykker,men vi havnet vel også her snart ned på musikkteater.Min drøm om å fortsette Cabaretchicago-trenden,med edderkoppkvinnen, var vel ikke en sikker kommersiell sak nok, Sondheims Company hadde han allerde lovet bort.Man of la Mancha tror jeg også jeg nevnte.
Så ble det snakk om å gjøre en stor familieforestilling og da var mitt forslag Skjønnheten og Udyret, hvilken kransekake !,og Bjarte falt for ideen og gjorde faktisk et forsøk på å få det til,men kom til at det ble for dyrt og for stort ( ps og så havnet vi med noe like stort !ds)
Bjarte ringte en dag og sa Jungelboken.
Jeg var bare passe fornøyd, det datt bare trøtte speiderminner fra barndommen ned,helt til min samboer kom med en glimrende ide;hvorfor ikke la Mowgli være fiende i sin egen historie, mennesket som er i ferd med å hugge regnskoger og forgifte vannene og utryddde dyrene.
Sånn kom det blod på tann,og DNS skuespiller Vidar Magnussen skrev en splitter ny versjon, gjenomsyret av hans absurdvidunderlige humor,og teatret bød på et supersprekt ungt humorensemle og koreografien ble ivaretatt av Hip hop gruppen Absence som bestod av fire unge gutter som akkurat hadde vunnet annen pris i Norske Talenter, de ble forestillingens bevegelighet.
Jeg ville gjøre det Lion King aktig,og hentet med meg den beste figurteaterskaperen i norsk teater Lisbeth Narud,og scenografisk måtte det bli Hans Petter Harboe.
Det var lenge en intensjon at Jungelboken skulle være et samarbeid mellom Riksteatre og DNS og vi gikk noen runder med scenografi og vekt og antall medvirkende osv ,vi var til og med innom Oliver Twist i steden (god ide med Helge Jordal til en annen gang)men jeg ga meg heldigvis ikke på at til jungelboken må du om ikke loft og kjeller ha sidescener og en dybde mer enn 6 meter.Til slutt så hoppet Riksteatret av prosjektet,men da hadde Hans Petter tegnet en så smart løsning at dekoren som består av en foranderlig tallerken drevet av to løftemaskiner, går akkurat inn på Chat Noir hvor Tor Arne Ranghus (Taran) har kjøpt hele produksjonen som får premiere januar2011 , et år etter premieren i Bergen.Og premieren ble en regelrett fest.Jubelen tok ingen ende,publikum bar den fram og unger på to hoppet i .og bestemødre datt av stolen
.Både voksne og barn elsket den, teatret fikk takkebrev, husets folk var stolte,skuespillerne elsket den og billettene gikk unna. 25 000 besøkende, avisen ga sekser og kalte det et fyrverkeri, en unik humoroppsetting og suksess.
All ære til DNS for satsingen, klapp til oss selv på skulderen ,et godt minne i minneboken og fy på meg som ikke trodde helt på Jungelboken

Tilbake til toppen

I Blanke Messingen
Teater Ibsen som det siste regionteateret skal få nytt bygg,dvs flytte inn i gamle Union fabrikker nede på øya,sammen med endel annen kultur ,en eller annen gang i løpet av et par år,og forlater gamle ,ærverdige,men ettervert ubrukelige Festiviteten.
Så da kom jeg på ideen om å gjøre den musikalske komedien " I blanke messingen",kanskje først som folkelig festforestilling og gjerne som en åpning til det nye miljøet.Tematisk passer den også siden Skien har vært offer for endel av problematikken; byens hjørnstensbedrift legges ned,og depresjon og arbeisledighet rår.
Men først og fremst fordi denne komedien er rørende og menneskelig vakker med en positivitet og en optimisme,og etter mye traurig repertoar fortjener publikum noe å kjenne seg igjen i og le av.
Teatrets midlertidige kunstneriske leder Bentein Baardson falt for ideen og vi engasjerte et håndplukket ungt ensemble som matchet teatrets tre skuespillere og vi hentet inn kjente ,gode lokale krefter.Igjen Guttom Guttormsen og hans gode musikere,bra folk på alle plan i lys,scenografi og kostymer,og dette lille huset strakk seg i alle retninger for å få det til.
Folk likte det,det samme gjorde avisene, bortsett fra Dagbladet som i utgangspunktet ikke likte stykket,og da er det ikke så mye en kan gjøre, som instruktør,men hun påsto at jeg hadde satt dette opp som slapstick, hvilket bare er tøv ,noe som de andre avisene bekreftet og derfor lønnet oss alle med bare femmere.
En riktig morsom periode og et lykkekast for teatret,som jeg håper vil bli mer synlig og mer besøkt under Anders T Andersen, den nye lederen.
 

Jeg vil takke alle gode mennesker som har virkeliggjort min drøm og delt mitt liv.
VI ER AV SAMME STOFF SOM DRØMMER SKAPES AV....(Shakespeare)

 

Hilsen Trond.

|Velkommen| |Curriculum Vitae| |Skuespilleren| |Regissøren| |TV Erfaring| |Kritikker| |Bilder| |Flere Bilder| |Gjestebok| |Interresserte| |Kontakt|